Førstesida
  Nr. 17   Fredag 27. april 2013                          Fri vekeavis for kultur og politikk
Send oss dine tips!
 

  FØRSTESIDA

   NYHENDE


Politikk
Kultur
Utanriks
Økonomi
Distrikt
Miljø
Aktuelt
Næringsliv

   KRITIKK

Bøker
Film
Musikk
Teater

   Meiningar

Leiar
Kommentarar
Helgheim
Debatt
Klok på bok
   
Kay Lokøy

Arkiv

Finn nyhende:

   AKTUELT

Biletglimt

   BUTIKKEN

Abonnement
Forfattaraviser
Andre forlagsprodukt
Aksjar i Dag og Tid

   MARKNADSPLASSEN

Ledige stillingar
Riksoversynet
Rubrikkar
Send inn annonse

   DAG OG TID

Annonseprisar
Avtalegiro
 
Endring abonnement
Teikn abonnement!
Last ned avis (PDF)

   ANNA

Lenkjer
Tips oss
   
  Utvikla av InBusiness AS


Armensk blindgate?
Ragnar Næss,  21.11.11

Nylig uttalte den fransk-armenske sangeren Charles Aznavour at «et annet ord burde erstatte ‘folkemord’ slik at det ville bli mulig å åpne grensene til Tyrkia og starte en dialog».

Som kjent ble anslagsvis en million armenere deportert fra sine hjemsteder som en potensiell femtekolonne under første verdenskrig. Trolig omkom mer enn halvparten. Aznavour fikk kritikk fra sine egne, men hans uttalelse er nok typisk for en opplevelse hos mange armenere i dag: Man kommer ingen vei med folkemordanklagene. «Dashnaktsu­tyun», et viktig opposisjonsparti i dagens Armenia, har tidligere i år annonsert at de vil legge mindre vekt på kravet om anerkjennelse av folkemordet, selv om det etter deres syn er et historisk faktum. Derimot krever de erstatning for armenske eiendommer, konfiskert i 1915. I begynnelse av september i år, en måned etter at kravet var fremsatt, annonserte den tyrkiske regjeringen retur av hundre eiendommer til etterkommere av de opprinnelige eierne. En dråpe i havet, men allikevel en viktig utvikling.

Det er flere grunner til at kravet om anerkjennelse av folkemordet i praksis er blitt en blindgate for armenerne. Mens tyrkerne tidligere pleide å besvare anklagene med korte offisielle påstander, finnes det i dag en mengde tyrkiske historikere som svarer armenerne. Mens deres konklusjoner – på få unntak nær – er gitt – «det var ikke noe folkemord!» – har noen av dem greid å grave opp tunge problematiseringer av den tradisjonelle armenske versjonen som for øvrig inneholder mange problematiske påstander.

Bruken av folkemordbegrepet betyr også at likheter mellom katastrofen i 1915 og det jødiske holocaust overfokuseres. Forskjellene mellom disse hendelsene er betydelige. Som den tyrkiske professoren Baskin Oran sier: Påstanden om at «bestefaren din var en nazist!», er ikke egnet til å mobilisere tyrkere for armenernes sak.

Nå er det ingen tvil om at en viktig målestokk for demokratiseringen i Tyrkia handler om ærlighet i forhold til landets historie. Mens det har vært gjort klare fremskritt, gjenstår meget. De massive overgrepene mot armenerne i 1915 bør ikke glemmes. Mens tanken om en utryddelsesplan, utarbeidet på forhånd og satt i verk våren 1915 i dag, er forlatt av flere sentrale historikere, gjenstår spørsmålet om ikke ottomanske ledere i løpet av de månedene da oppunder en million armenere ble deportert, utviklet et ønske om at flest mulig armenere skulle dø. Videre at de arbeidet for dette målet på ulike vis, blant annet ved sjelden å rettsforfølge dem som var ansvarlige for overgrep mot armenere.

Armenere er i dag stadig sterkt preget av hendelsene i 1915 da 600–800.000 armenere omkom på under ett år, mange massakrert, de øvrige av sult, sykdom og utmattelse. De bør få et ordentlig svar og en ordentlig unnskyldning, erstatninger og en innrømmelse av tyrkisk ansvar i 1915.

Norske myndigheters håndtering av saken har også vært tvetydig. Hovedpoenget deres er gjentatt flere ganger de siste tyve årene. Det heter at siden folkemordkonvensjonen ble vedtatt i 1948, kan den ikke anvendes på hendelser i 1915. Derfor passer ikke folkemord som betegnelse på hendelsene. Dette er selvsagt en konsekvens av den vinklingen spørsmålet har fått (nei eller ja til folkemordbetegnelsen). Men andre typer meldinger fra Norge er ønskelige dersom vi skal bidra til en videre demokratisering av det tyrkiske samfunnet og til en forsoning mellom tyrkere og armenere basert på en enighet om hva som faktisk skjedde.



Tips ein venn om denne nyheita.
Til:    Fra:   

« Tilbake