Dag og Tid nr. 50, laurdag 15. desember 2001

Bøker:
Nederlag for historiefaget
Så vidt jeg har sett, har anmeldelsene av Ole Kristian Grimnes’ Sam Eyde-biografi vært velvillige, men lunkne. Det er da heller ikke blitt noen god biografi, snarere det motsatte, skriver Dag Solstad.

Ole Kristian Grimnes:
Sam Eyde – den grenseløse gründer
Aschehoug

Jeg vil hevde at Sam Eyde – den grenseløse gründer, er av såpass tvilsom kvalitet at den må anses som et nederlag for historiefaget, i den konkurransen som historikerne selv har startet mot andre som har dristet seg til å skrive biografier eller industrihistorier, ofte på oppdrag fra forlag eller industrikonsern. Det er min påstand at en skjønnlitterær forfatter eller en frittstående biograf som Tor Bomann-Larsen eller Espen Søbye ville ha løst denne oppgaven på en langt bedre faglig måte, ikke minst ved at dens litterære kvaliteter ville ha vært av en helt annen standard. Et hovedproblem ved Ole Kristian Grimnes’ biografi er at dens litterære kvalitet er så slett at selv en som er mer enn vanlig interessert i biografiens emne, sliter med å komme gjennom sidene, til og med der hvor stoffet faktisk er både nytt og interessant for ham.

Ole Kristian Grimnes har skrevet en grenseløst kjedelig biografi. Mye tyder imidlertid på at akkurat den kritikken hever han seg over, ved at han vil kunne karakterisere den som irrelevant. Men er det en irrelevant kritikk av en bok utgitt på et av våre ledende forlag, i praktomslag og forøvrig rikt utstyrt, at den er kjedelig? Det er forskjell på en bok med henvendelse til den opplyste allmenhet, og en forelesningsrekke, holdt for videregående studenter som selv aspirerer til å bli spesialister.

En litterær genre

Biografien er en litterær genre, enten den benyttes av en profesjonell forfatter eller en historiker. Grimnes har åpenbart ikke tenkt litterært. Og det er synd, for hadde han gjort det, ville han ha fått mannens ansikt, og mannens rytme, tydeligere fram. Grimnes forsyner oss med mye stoff om Sam Eyde, men mannen selv drukner i den form Grimnes gir sin biografi. Sjelden har jeg lest en biografi hvor det er så åpenbart at selve måten beretningen presenteres på, er det verst tenkelige alternativet han kunne ha valgt. Han velger å presentere Eydes liv i tidsperioder, og innenfor hver tidsperiode grupperer han det i temaer. For eksempel etter at Eyde har begynt som fossespekulant i 1902, får vi kapitler som Fosser og gruver. Birkeland-Eydemetoden. Elektrokjemisk. Hydro. Den store utbyggingen. Kampen mot den reguleringshungrige stat, alt i perioden 1902-07. Innenfor dette får vi nye kunnskaper om hvordan han skaffet seg fosser, hvordan Birkeland-Eyde-metoden ble til, hvordan Hydro ble til, men i en biografi om Sam Eyde er det en katastrofe. Ved en enkel litterær overveielse over selve grunnlaget for framstillingen kunne det ha latt seg løse. Hva om han hadde overveid om han ikke skulle ha droppet temaoppsettet, og heller holdt seg til det rent kronologiske ved Sam Eydes liv. Da ville man virkelig kunne ha fått en framstilling som kunne få noen og hver til å miste pusten. Eyde gjorde jo tusen ting på en gang, han kjøpte og utbygde fosser, bygde storslagne industriforetak, ledet til og med selv Rjukan-utbyggingen en tid, mens han nærmest samtidig var på forretningsreiser i utlandet for å skaffe kapital, selge lisenser, både i Europa og Amerika, etc. etc, forhandlet om kapital og investeringer i Sverige, Tyskland, Frankrike, USA, Sverige, kjøpte og bygde sine egne praktboliger, sørget for kone, barn og elskerinne, planla nye utbygninger i Tyssedal, Glommavassdraget, Arendal, og innimellom det hele: månedslange behagelige ferier i inn- og utland.

Ja, jeg må innrømme at jeg har vært sterkt fristet til å gjøre en prøve på det. Å gå inn i Grimnes’ bok og finne fram alt han har skrevet om Eyde i ett år, og som finnes spredt rundt i hele boka, for eksempel 1906, eller 1911, og så sette det inn i en kronologisk rekkefølge, kanskje til og med med Grimnes’ egne drøftelser, altså en klippe-og-lime-sammen-teknikk på bakgrunn av Grimnes’ bok. Jeg mener ikke at den kronologiske metoden er den overlegne i enhver biografi, ofte tror jeg den kan være en hemsko, men i dette tilfellet er jeg overbevist om at den ville ha vært overlegen. Og under enhver omstendighet, litterære overveielser av denne art er det helt nødvendig å foreta seg, hvis ikke er det bare et slumpetreff hvis biografien skal holde.

Historikeren og kildene

I stedet for å arbeide litterært med denne biografien, velger Grimnes å benytte seg av faghistorikerens viktigste arbeidsredskaper: Kildene. Kritisk gjennomgang av tilgjengelige kilder, å sette dem opp mot hverandre, og å fortolke og forstå det historiske forløp, herigjennom også Sam Eyde, er den metoden Grimnes har satset alt på, nesten som en polemisk feide mot det litterære ved en biografi. Her er han sikkert på trygg grunn, som en respektert historiker i en mannsalder bør man kunne stole på ham når han redegjør for og framlegger sine kilder. Men biografien er som sagt en litterær genre, og heller ikke Grimnes kommer utenom det, og det skjer derfor noe merkelig med kildene hans. De står utrolig nok ikke til troendes. Jeg skal vise det ved noen eksempler.

Om Eydes barndom finnes det få kilder, utenom det Eyde selv forteller i sin selvbiografi, og noen få andre nedskrevne minner om Eyde og Eydes familie. Men vi får i hvert fall vite at Arendal var landets fremste sjøfartsby og at Sam Eydes far gjennom ekteskap ble den største skipsrederen i denne byen. Den største skipsrederen i landets viktigste sjøfartsby. Likevel har Grimnes vanskelig med å plassere Eyde entydig i storborgerskapet, det gjelder både når han beskriver hans barndom, og det gjelder også når han senere skal beskrive hans karriere som industrigründer rett som det er dratter Sam Eyde ned til en oppvekst i en slags middelklasse med sterk beundring for de mektige, i barndomsskildringen gjelder det den norske embetsstanden, senere det europeiske storborgerskapet, som den unge Sam Eyde faktisk ble tatt imot med åpne armer av, i Tyskland, som ingeniørstudent, som den naturligste ting av verden for Eyde selv, synes det som. Han gifter seg senere med en datter av foreldrenes omgangsvenner, som de har truffet på et mondent kurbadsted i Sentral-Europa, en svensk adelsdatter.

Er det det uforløste litterære som spiller Grimnes et puss? Han skal skrive om en norsk gründer; har han fordi han fornekter det litterære ved en biografi, blitt et offer for en dårlig litterær struktur, mannen som arbeider seg oppover, fra den streberske middelklassen til selv å bli en innbilsk og praktsyk storborger, er det denne klisjemessige narrative strukturen som har tatt et grep i Grimnes’ tankevirksomhet og nekter å slippe taket? Det virker sånn, i hvert fall nekter jeg å tro at ikke en erfaren historiker greier å plassere Sam Eyde entydig i storborgerskapet fra fødselen av.

Kildefetisjisme

Men det er også en annen merkverdighet omkring Grimnes’ beskrivelse av familien Eydes beundring for embetsmannsklassen. Riktignok tar han et kildekritisk forbehold: «Vi mangler.. lett tilgjengelige kilder som viser hvordan de høyborgerlige familiene i Arendal fordelte seg når de valgte (utdannelse). Men vi vet hvordan dette valget falt i Eyde-familien.» Så beskriver han hvordan skipsrederarvingen Christian Eyde, Sam Eydes bror, tok latinartium og senere anneneksamen ved universitetet, før han begynte i skipsmeglerfirmaet H. Clarkson & Co, og deretter i sin fars firma. Hadde Grimnes benyttet meg som en lett tilgjengelig kilde, kunne jeg ha opplyst om at her var unge Eyde helt enestående, ja latterlig enestående. At en norsk skipsredersønn, sogar en arving, tar artium og begynner på universitetet har jeg aldri hørt om før, og jeg har hørt og lest mye om skipsredere (jeg har skrevet Aker mek. Verksteds historie fra 1841 til 1991). Mest sannsynlig har den unge Christian Eyde blitt møtt med latter bak sin rygg når han som noen og tjueåring begynner som lærling hos Clarkson & Co i Sunderland, der han har delt pult med 15-årige norske skipsredersønner, som har kommet dit for å lære rett fra konfirmasjonen. Hvis han hadde visst dette, så kunne han ikke unngå å ta hensyn til hvor spesiell Christian Eyde må ha vært.

En påstått mangel på kilder har altså fått Grimnes, rett nok med forbehold, til å rette seg etter den ene han har, og som samtidig samsvarer med den stereoptype narrative strukturen han leter etter i Sam Eydes liv. Det der kaller jeg kildefetisjisme, og det er mye av slikt.

Kilder som tier

F. eks.: Den første fossen Sam Eyde kjøpte, var Vamma i Glommavassdraget i 1902. I 1912, da han forlengst var blitt en stor mann, generaldirektør i Hydro etc., solgte han den, uten at den var blitt utbygd. Grimnes skriver: «Følte han i et hastig øyebikk vemod ved at hans første store foss forsvant ut av hendene på ham og Hydro? Kildene tier.» Ja, kildene tier, men hvorfor tier ikke Grimnes? Er det fordi en klisjemessig narrativ struktur, den store industrimannens sentimentale følelser ved å selge sin førstefødte, krever å komme til orde, og man til det trenger en kilde som fetisj: Kildene tier. For hadde han vært klar over at biografien var en litterær genre, kunne han helt enkelt ha opptrådt som historiker her. Grimnes vet jo, og lar oss også få vite det, at Eyde senere ikke hadde noen problemer med å gå inn for, og det i sterk strid med Hydros ledelse, å få dens metode som bar hans eget navn, Birkeland-Eyde-metoden erstattet med ammoniakkmetoden. Han var en aggressiv forkjemper for å få sendt Birkeland-Eyde-metoden på industrihistoriens skraphaug, ingen vemod her, tvert imot. Så at han skulle kjenne vemod når han solgte Vamma, kan neppe kalles annet enn irrelevant spekulasjon.

Et tredje eksempel på Grimnes’ bruk av kilder når han skriver biografi, er Nikkelsaken på begynnelsen av 1920-tallet. Det var den største skandalen i Eydes liv, og var med på å forbitre denne ærekjære mannens siste 15-20 år, og førte blant annet til at han ikke fikk noen offisiell heder på sin 70-årsdag, slik som Storkorset av St. Olav, som han hadde ønsket seg så sterkt. Dette må da være noe for Eydes biograf, kildematerialet er overveldende, men hva skriver Grimnes? Jo: «Nikkelsaken trenger en egen undersøkelse som vi ikke skal gjøre noe forsøk å å foreta her.» Skriver Sam Eydes briograf, historikeren Ole Kristian Grimnes. Er Grimnes usedvanlig lat, eller kan det være noe annet? F. eks. at han frykter for at betydelige narrative strukturer regelrett vil bryte sammen hvis han går inn i dette omfangsrike materiale og forsøker å få rede på hva som egentlig foregikk i Nikkelsaken? Det er jo den viktigste saken de siste tjue årene av livet til den mann han har satt seg fore å skrive biografien til. Og så overlater han den til en fiktiv framtidig undersøkelseskomite? Det må jeg si. Ja, det må jeg sannelig si.

Eyde «privat»

Også når han skriver om Eydes privatliv, bryter uforløste litterære strukturer gjennom og setter spørsmålstegn ved Grimnes’ faktiske bruk av sitt kildematriale. Da Sam Eyde flyttet til fra Tyskland til Norge i 1898, med sin familie, tok han seg kort tid etter en elskerinne. Hun tok livet sitt i 1900, og ekteskapet med fru Ulla fortsatte, de fikk et barn til, men i 1904 tok Sam Eyde en ny elskerinne, som han satte barn på i 1906, og som han så giftet bort proforma med en fransk greve, og bosatte i en villa i det fornemme Grünewald i Berlin med sin sønn. Ulla og han ble skilt i 1911, og i 1913 giftet Sam Eyde seg med sin elskernne, Elly, og adoperte sin egen sønn. Dette får Ola Kristian Grimnes til å utfolde ikke så liten indignasjon. Først diskuterer han riktignok med seg selv om han skal skrive om Eydes privatliv, og kommer til at jo, det skal han hvis det kaster lys over Sam Eydes egentlige virke. Så det gjør det altså, den utro ektemannen med sine holddamer kaster lys over industrimannen Sam Eyde, ja, tydeligere kan det ikke sies. Men hvorfor har han ikke vist oss dette like tydelig når han skrev om industrimannen Sam Eyde, da ligger det bare der under vannskorpa, som en insinuasjon, eller litterært makkverk, og lurer. Dessuten illustrerer disse sider også Sam Eydes strebernatur. Hans beundring for de virkelig fine, det europeiske storborgerskap, gjør at han prøver å etterlikne dem, ikke bare ved praktfulle hus, storslåtte selskaper, flott kjøretøy, men også gjennom deres sans for holddamer. Men hvis man selv etterprøver det Grimnes gir oss av kilder til denne beskrivelsen av Sam Eydes karakter, så finner man at de påstandene han kommer med, ikke nødvendigvis stemmer. For eksempel er den første elskerinnen til storborgeraspiranten Eyde 45 år, Eyde er selv 32. Før han kom tilbake til Kristiania, altså under årene i Tyskland, hadde ikke Eyde hatt noen elskerinne, forsikrer Grimnes oss om. Men vel hjemme så faller den praktsyke og innbilske streberen for en 45 år gammel enke. Er det ikke mulig å kunne se på dette som kjærlighet, i hvert fall som svært varme følelser som trekker den nyetablerte lederen for ingeniørkontoret Sam Eyde til denne modne kvinnen? Dette ikke minst fordi Grimnes ikke skriver om noen annen elskerinne i Eydes liv før han fem år senere treffer en ny kvinne, rett nok en ung og svært vakker kvinner, som han setter barn på etc., men som han senere gifter seg med, og bor sammen med til sin død, uten at Grimnes, hans biograf, forteller oss om andre kvinner. Dette siste ekteskap vakte forargelse i Kristiania, en forargelse som Eyde ikke brydde seg om, men sto fram med sin nye hustru i offisielle sammenhenger så ofte som det lot seg gjøre, det er få fotografier av Eyde fra denne tida hvor hun ikke står ved siden av. I sitt første ekteskap står han aldri fram med sin kone, enda hun var ekte grevinne av byrd. Kan Eyde ganske enkelt ha vært forelsket i Elly?  Som han var i sin første elskerinne? Som han muligens også var i sin første kone, i sin tid? Ole Kristian Grimnes ser helt bort fra det.

Jeg har prøvd å vise hvordan historikeren Ole Kristian Grimnes ved demonstrativt å fornekte biografiens litterære karakter, selv blir et offer for uforløste litterære strukturer som styrer hans kildebruk. Eksemplene jeg har valgt ut, er med hensikt plukket fra områder av biografien som ikke hører til de mest sentrale partiene. Jeg tror eksemplene står best som eksempler på den måten.

Påfallende smålighet

Men også når det gjelder selve hovedsaken, så er det min påstand at det er det samme forhold som gjør seg gjeldende: Kildebruk som litterær fetisj. Påfallende er den smålighet han behandler Sam Eyde med. Det virker som om Grimnes aldri har vært verken på Notodden eller Rjukan og sett Hydros anlegg der, midt inne i den norske villmarka. Hvis han har vært der, har han i hvert fall ikke latt seg imponere. Hydros anlegg på Notodden har ikke skapt Notodden, for Tinnfoss fabrikker var der fra før, det er helt riktig når det gjelder årstall, men for øvrig helt feil hvis hensikten er å formidle en flik av hvilket storverk Sam Eyde har stått bak. Men det er ikke Ole Kristian Grimnes’ hensikt, det ligger helt åpenbart utenfor en historikers horisont. I hans litterære univers er det at Eyde grunnla Arendal Smelteverk og Eydehamn åpenbart likeså viktig, og slik kan man som historiker falle for en dårlig litterær teori som fører til at det storslagne og nyskapende ved Eydes liv og virke, blir redusert til langt under hva som gjør at det egentlig er verdt å skrive en biografi om hans liv og virke. Det begynner å nærme seg amatørbiografiene som mang en middels rikmann har bestilt, men med det motsatte fortegn. På ethvert stadium i det som er Sam Eydes store virke, prøver han å redusere det, med forskjellige litterære virkemidler. Hans innsats for å få utbygd to enestående industristeder i det øde Telemark, hans innsats for å skaffe kapital til utbyggingen, stiftelsen av Hydro, reduserer Grimnes gjennom pedantisk smålighet å framheve andre, som Birkeland, Wallenberg, ingeniør Kloumann, tyske industriherrer og fransk kapital. Det er sikkert riktig det, hvis man på forhånd hadde trodd at Eyde hadde fått til dette uten engang å ha hatt en kokk med seg, men hvem har egentlig trodd det? At Eyde selv, i sin egen selvbiografi, og i kildebelagt selvforherligelse for øvrig (blant annet i hans årelange forsøk på å intervenere for å få tildelt Nobelprisen i kjemi, ikke til Birkeland, som jo kunne være en seriøs kandidat, men til Birkeland og ham selv på deling), kan gi et slikt inntrykk, er ikke grunn nok til å opptre smålig mot ham, seksti år etter hans død.

Oppgjør med løgneren

Ikke det at Grimnes har prøvd å være smålig, sannsynligvis finner han karakteristikken av sitt verk høyst urettferdig. Men Grimnes har gått til verket med en overdrevet tiltro til at historievitenskapens dyder er tilstrekkelig for å kunne skrive en biografi. Men det er det ikke, biografien er en litterær genre, og den kan lett forvandle de historiske dyder til en fordomsfullhet hvis man ikke skjønner det. Ole Kristian Grimnes’ biografi er litterært sett et oppgjør med løgneren Sam Eyde. Sam Eyde skrev i sine siste leveår en selvbiografi, Mitt liv og mitt livsverk, det er opp mot den Grimnes’ biografi er skrevet. Han har merket seg hvilke begivenheter Eyde selv har lagt vekt på. Hvordan han framstiller dem, og hvilke begivenheter han legger mindre vekt på, eller helt utelater. Mot dette finner han andre kilder, Sam Eydes egne med- og motspillere, og refererer deres versjon av hendelsene, også av dem Eyde utelater. Dette er en interessant måte å gå fram på, men det krever at man stiller seg kritisk også til disse kildene. Akkurat der svikter Grimnes altfor ofte. Når han f. eks. refererer til Markus Wallenberg, stiller han sjelden noen spørsmål til hvilke motiver Wallenberg skulle ha for å uttale seg som han gjør i den aktuelle situasjonen, det framstilles nærmest som en objektiv dom av en mann som skulle ha særlige forutsetninger for å felle objektive dommer om Sam Eyde.

Eydes selvbilde

Jeg har selv lest Sam Eydes selvbiografi. Der Grimnes åpenbart har ergret seg over mannens selvforherligelse og lemfeldige omgang med sannheten, hadde jeg en helt annen oppfatning. Jeg fant Sam Eydes selvbiografi patetisk, likeså patetisk som den filminnspillingen han sendte til Norge i forbindelse med sin 70-årsfeiring på Rivieraen. I selvbiografien fant jeg en mann som vitterlig hadde skapt et storverk, men som ikke maktet å gi språklig uttrykk for det. Jeg har vært på Notodden, og jeg har vært på Rjukan, og jeg har ikke kunnet la være å bli imponert over hans storverk. Men så greidde han ikke å fortelle om det. Han ble hjelpeløs når han skulle uttrykke det som lå ham nærmest på hjertet, han ble konvensjonell og flat, storskrytende og uten evne til å avsløre falskheten i sitt eget språk. Det var forferdelig å være vitne til. Likeså ille var filmsnutten han sendte hjem i forbindelse med sin 70-årsdag på Rivieraen. Hva er det den store industrimannen ønsker å fortelle, nå mot slutten av sitt liv? Jo, at han elsker sitt fedreland. Vel og bra, jeg er ikke så indoktrinert av vår tids avstandstagen fra norsk nasjonalfølelse og nasjonsbygging at jeg ikke kan se med sympati på en mann som ønsker å gi uttrykk for fedrelandskjærlighet mot slutten av sitt liv. Men hvordan ønsker han å uttrykke den? Jo, han vil lese et dikt han skrev som ung student i Tyskland. Så stiller han seg opp i positur og deklamerer med voldsom patos et amatørmessig ungdomsdikt fullt av de mest forterskede frasene om Norge og nordmennene som tenkes kan.

Der står denne mannen. Mannen som har bygd ut Norge. Hydros mektige generaldirektør. En kjempe. Tre ganger har han grepet inn og egenhendig reddet Hydro i en kritisk situasjon. Han har virkeliggjort ideer som noen og enhver kunne misunne ham. Men hvordan forholder han seg til dette verk, hva er hans budskap nå på 70-årsdagen, til samtid og ettertid? Jo, et selvskrevet dikt.

Jeg tenkte: Hvor denne mannen må ha lengtet etter et språk. Synd og skam at han ikke har fått sin biografi.
Dag Solstad

© Dag og Tid

 

Ivar Aasen-almanakken -- Forfattaraviser
BESTILL HER


| Førstesida av denne utgåva | Abonnement | Arkiv | Lysingar |
| Butikk | Bladstova | Nett no |