Dag og Tid nr. 5, 1. februar 2001

Noreg-Nato:

Nasjonal tåketale om Kosovo

UD, Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando har for skams skuld og eitt år på etterskot knødd ut ein liten og tannlaus «Nasjonal rapport» om «Kosovo-krisa». Men det usagte og halvsagte i rapporten er talande.

JOHAN BROX

Rapporten er ein kommentar til og svært forsiktig kritikk av avgjerdsprosessane i Nato, som langt på veg sette Noreg på sidelina under luftkrigen mot Serbia vinteren og våren 1999.

«Aksjonen avdekket svakheter i prosedyrene på en rekke områder. Utfordringen blir å utvikle prosedyrer som sikrer politisk styring, parallelt med at militære behov ivaretas».

Over elleve sider målber rapporten norsk misnøye med at stormaktene i Nato-alliansen satsa på uformelle kommunikasjonskanalar til Kontakt- og G-8-gruppa, over hovudet på små medlemsland som Noreg.

Av di Aftenposten alt har gjeve eit godt og grundig innhaldsreferat, ser Dag og Tid heller på det som ikkje står i den nasjonale rapporten, og det han berre ymtar om.

Om det usagte:

MÅL ER MAKT: Ordet krig er nemnt tre gonger i rapporten, men aldri knytt til aktivitetane Noreg og andre Nato-land var engasjerte i på Balkan mellom 24. mars og 9. juni 1999. Det omtaler rapporten konsekvent som «krise», «tvangs-diplomati» «luft-operasjonar» og liknande tåketale.

Etter Nynorskordboka er krig den korrekte nemninga når det er tale om «våpenkamp mellom to el. fleire statar, folk, stammar, grupper» eller «kampanje, felttog og hærferd». Dette veit sjølvsagt dei nasjonale rapportørane, som elles har gløymt å signera verket.

FOLKERETT: I rapporten, under pkt. B om mandatdiskusjonen, heiter det at det i prosessen som leidde til luftoperasjonane, var eit grunnleggjande prinsipp at eventuelle operasjonar måtte ha grunnlag i folkeretten. «Etter Norges og de andre Nato-lands syn representerte ikke luftkampanjen et brudd med folkeretten».

Rapporten finn ikkje grunn til å nemna at Tryggingsrådet i FN ikkje autoriserte noko åtak på Serbia, eller at åtak på sivile mål – som TV-huset i Beograd – er folkerettsstridige.

UD-sekretær og regjeringstalsmann i Balkan-spørsmål, Espen Barth Eide, har slått fast at det «hersker liten faglig tvil om at Natos bombeaksjon brøt med folkeretten» – men det var medan han framleis var fri forskar ved Norsk utenrikspolititisk institutt (NUPI). I tidsskriftet Internasjonal Politikk, skreiv Barth Eide i fjor – under tittelen «Natos Kosovokrig ett år etter» at luftkrigen mot Serbia og den følgjande okkupasjonen av Kosovo «representerer et lite planlagt og ikke særlig heldig forsøk på akutt krisehåndtering».

To år etter «Natos kosovokrig» må den same Barth Eide, no statssekretær, ha vendt seg vekk då formuleringa i rapporten under punkt D om Nato som krisehåndteringsorgan blei formulert: «Det interne samholdet viste seg å være kanskje den viktigste enkeltfaktor for det vellykkede utfallet av Natos luftkampanje mot Jugoslavia».

RAMBO-AVTALEN: Rapporten slår fast at valdsbruken i Kosovo auka og at den humanitære situasjonen forverra seg dramatisk utover i 1998 og i byrjinga av 1999, men ikkje at UCK-geriljaen må bera sin del av ansvaret for at konflikten eskalerte. Heller ikkje dei urimelege, utimelege, provoserande og for kvar ein fri nasjon uakseptable tillegga til Rambouillet-avtalen blir problematiserte.

Rapporten gjev Serbia heile skulda, både for valden og det diplomatiske samanbrotet som «gjorde det nødvendig å sette makt bak kravene fra det internasjonale samfunn».

Omgrepet «det internasjonale samfunn» går att åtte gonger i rapporten, og er ulle nok til å løyna at til dømes Russland, Hellas og Kina ikkje ville stå bak dei USA-leidde krigsplanane mot Serbia.

Om det halvsagte:

PROPAGANDA: Rapporten slår fast, under punkt C om mediahandteringa, at den massive flyktningestraumen ut av Kosovo på den eine sida reiste kritikk i media om at flyåtaka til Nato hadde større humanitær konsekvens enn dei serbiske overgrepa. «På den andre side medvirket utvilsomt de serbiske overgrep til å overbevise opinionen i medlemslandene om at aksjonen var nødvendig. Fra en media synsvinkel [sic] var det en viktig utfordring å styrke denne overbevisningen gjennom Alliansens presse og informasjonsvirksomhet».

Den (av Dag og Tid) markerte setninga er i beste fall ei logisk nøtt, og i verste fall fortel ho noko om kor kynisk og medvite ikkje berre den serbiske, men òg den norske ålmenta og pressa blir manipulert av makt-havarane.

 

NAUDLØGNENE: Det er vel dokumentert at pressetalsmennene til Nato stundom talte usant på dei TV-overførte pressebrifingane under krigen, om DU-ammunisjon, om bomba flyktningekonvoiar, om klasebomber og ymist anna. Og ikkje så lite pinleg for dei demokratiske medlemslanda i alliansen som måtte stella seg og stå attom løgnene like til dei blei avslørte. Det er vel slikt som på diplomatspåket kan kallast ein «skarp note»: «Natos presentasjon av informasjon kunne tidvis bli oppfattet som kontroversiell, beroende på energisk framtreden og metaforbruk som ikke altid var tilpasset ulike kulturer blant Natos medlemsland». «Selv om en grundig analyse ville vise at hovedtyngden av informasjonen som ble avgitt fra Nato, var korrekt, er det de få tilfellene som gikk galt som blir husket»:

° «Utelukkelsen av en bakkeoperasjon – det etiske aspektet ved å bombe fra stor høyde»

° «Målutvelgelse – begrunnelse for å velge mål som også oppfylte sivile funksjoner»

° «Feilbombing – informasjon om disse og begrepsbruken utilsiktet skade (collateral damage)»

° «Klasebomber – den moralske legitimitet, faren ved udetonerte granater»

° «Utarmet uranammunisjon – den moralske legitimitet, faktisk risiko»

UHELDIG OMTALE: Rapporten nøyer seg med å referera dei kritiske punkta, utan å slutta seg til, avvisa eller kommentera kritikken. Rapporten slår ikkje fast at hundretals sivile drepne er uakseptabelt, berre at kritikken er uheldig for Nato-alliansen: «Det er overveiende sannsynlig at enkelte av disse (sidene ved luftkampanjen) vil bli vektlagt av mediene også ved eventuelle, fremtidige operasjonen der Nato involveres. De bør derfor bli gjenstand for grundig diskusjon».

TAKK TIL ERIK SOLHEIM: «Den tverrpolitiske enigheten på Stortinget i forhånd til regjeringens håndteringen av krisen lettet departementets arbeid betydelig».

TAKK TIL MEDIA: «Det er verd å merke seg hvor lite intern kontrovers det ble i Norge rundt Natos engasjement i Kosovo. Operasjonene ble viet stor oppmerksomhet både i presse og i det politiske miljø, men denne oppmersomheten avdekket stor grad av tverrpolitisk konsensus omkring Natos linje, noe som i stor grad underlettet Regjeringens håndtering internt, både ovenfor Storting og opinion. Særlig bemerkelsesverdig var graden av intern konsensus sett i forhold til at luftoperasjonene strakk ut i tid».

Her finn du den offentlege versjonen av natorapporten

© Dag og Tid

 

Ivar Aasen-almanakken -- Forfattaraviser
BESTILL HER


| Førstesida av denne utgåva | Abonnement | Arkiv | Lysingar |
| Butikk | Bladstova | Nett no |