Dag og Tid nr. 24, 12. juni 1997

Bøker:
Om skrift, stemme og sanning

Det er ei høgst aktuell samling tekstar av Hélène Cixous som Sissel Lie har omsett. Men ein blir ikkje ferdig med dei etter å ha lese dei berre ein gong, skriv Randi Brenden.

Hélène Cixous:
Nattspråk
Innleiing og omsetjing av Sissel Lie
Pax 1996


I moderne litteraturteori har Hélène Cixous ein heilt sentral plass, som teoretikar og som forfattar. Få av tekstane hennar har tidlegare vore tilgjengelege på norsk; eg kjenner bare til essayet “Medusas latter” i ein litteraturteoriantologi som vart utgitt på Universitetsforlaget for fem år sidan.

Det var Sissel Lie, sjølv med kombinasjonen litteraturteoretikar og forfattar, som hadde omsett “Medusas latter” til norsk. Nå ligg det føre ei samling essay som Sissel Lie har omsett til norsk for alle oss som ikkje lett og gjerne les fransk litteraturteori på fransk. Samlinga er utstyrt med ei instruktiv innleiing – eller snarare rettleiing – av om-setjaren.

Sju artiklar har fått plass i boka, frå den best kjende “Medusas latter” i 1975 til “Maskene av!” i 1995. Det er såleis ei høgst aktuell samling vi har på bordet.

Kvinner

Norske litteraturvitarar plasserer Hélène Cixous i tradisjonar som feministisk litteraturteori og poststrukturalisme. “Cixous' tekster kan vere vanskelige å lese, blant annet fordi språket tenderer mot det poetiske, bibelske eller mytologiske. Dette gjøres med hensikt, også for å vise at kvinneskrift kjennetegnes av åpenhet og romslighet,” seier Hans H. Skei i den nemnde litteraturteoriantologien.

“Cixous [...] sirkler om samme type eksistensielle spørsmål, gjerne knyttet til den skapende prosessen i kunst og litteratur. [...] Man kan dessuten se tekstene hennes som bidrag til en oppløsning av og en nytenkning i forhold til foreldete dikotomier som mann/kvinne, kvinnelig/mannlig. Hun er imidlertid ikke glad for å bruke slike betegnelser, fordi de nettopp kan sementere holdninger hun vil bekjempe,” seier Sissel Lie i Nattspråk.

“Jeg skal snakke om den kvinnelige skriften: om det den skal gjøre. Kvinnen må skrive seg selv: kvinnen må skrive kvinne og få kvinnene til å komme til skriften som de har vært fjernet fra like voldsomt som fra kroppene sine, av samme grunn, gjennom samme lov, med samme dødelige mål,” seier Hélène Cixous sjølv i 1975 (i “Medusas latter”). Tjue år seinare, i “Maskene av!”, drøftar ho korleis kvinne-fiendtlegheita har oppstått: “Jeg forstår ikke denne lumske, gledesløse tingen som kalles kvinnefiendtlighet. [...] Nei, de virkelige dikterne hater ikke den andre, det er umulig, hvordan kunne de gi avkall på halvparten av språket, hvordan kunne de skjære tungen i to og spytte ut halvparten? De filosofiske elskerne som leser i språkenes skog kan ikke ønske å stenge grensene og vise ut en av to. Men kvinnefiendtlige diktere, det finnes likevel? Å ja, stakkars dem, det er halvdiktere. De skriver Portretter av elskerinner med selvmorderisk blekk.”

Allusjonar

Samlinga er full av allusjonar, til Bibelen, til antikken, til fransk litteratur, til litteratur/språkteoretikarar, noe som sjølvsagt gjør henne tung å lese. I den andre retninga dreg det at språket på mange måtar verkar direkte: Det ser ut til at forfattaren inspirerer teoretikaren og omvendt. Ein blir på ingen måte ferdig med boka etter å ha lese henne ein gong!
Randi Brenden

© Dag og Tid

 

Ivar Aasen-almanakken -- Forfattaraviser
BESTILL HER


| Førstesida av denne utgåva | Abonnement | Arkiv | Lysingar |
| Butikk | Bladstova | Nett no |