Dag og Tid nr. 14, 3. april 1997

Bøker:
Frå perversjon til pasjon

Les boka sjølv, men ver varsam; Alexander Brennings “utan å finne den” er ei sterk bok, og maktar du ikkje å tøyle henne, blir det kanskje romanen som tøylar deg, skriv Liv Nysted.

Alexander Brenning:
uten å finne den
Gyldendal 1996
Roman

“De sa at jeg avbildet verden gjenga den illustrerte den, de sa at jeg var en dyktig gjengiver av all verdens perversiteter og at jeg for den saks skyld like gjerne kunne latt være, all dyktighet til tross... det skal være en mening i det man gjør, det er ikke nok bare å vise frem...”

Med ei slik innleiing på sin nye roman “uten å finne den” plasserer Alexander Brenning seg midt i den debatten som med jamne mellomrom dukkar opp i norsk litterært liv. Resten av romanen er eit einaste langt sensuelt argument for Brenning sitt standpunkt i debatten, nemleg den at perversjonen ikkje alltid er perversjon, men like gjerne pasjon. Forfattaren nøler ikkje med å underkaste sitt eige prosjekt ei grundig analyse, både kunstnarleg, filosofisk og i valet av medium, om eg kan seie det slik. Det har seg nemleg slik at det vi vanlegvis kallar hovudpersonen i eit verk, her personen Inger Sol, ikkje er ein hovudperson i tradisjonell utviklingspsykologisk forstand, ho er forteljarens medium, den som er utpeikt til å gjennomføre det kunstnarlege prosjektet.

Utspekulert

Brennings litterære prosjekt er like utspekulert dristig som valet av “perversjonar”. Det kryr av tabubelagt seksuell aktivitet, mellom anna mellom menneske og dyr og vaksne og barn, det siste sett frå barnets synsvinkel, og da ikkje som overgrep, men som utfalding av lyst. I utgangspunktet tar dei fleste av oss avstand frå denne type skildringar, men Brenning tillet seg å spørje om dette ikkje har med konvensjon og kontekst å gjere. Kvifor kan til dømes “perverse” måleri bli aksepterte? Og her er vi inne i Brennings kunstneriske dilemma, kvifor blir dei tilnærma same scenene oppfatta heilt ulikt alt etter måten dei blir formidla på? Kva er forskjellen på biletmediet (måleriet og filmen) og litteraturen?

Inger Sol er biletkunstnar og hennar prosjekt er eit slag animasjonsfilmprosjekt, ho ønskjer å måle bilete, men ho ønskjer å fange meir enn berre augneblinken, ho vil fange ein kontinuitet, ei utvikling, ein samanheng, og det er da prosjektet blir farleg. Det er ikkje den fastfrosne augeblinken som trugar oss, det er konteksten, det er altså ikkje det perverse måleriet vi alle har sett, men måleriet sett inn i sin samanheng. Brenning illustrerer her ein grunnleggjande skilnad på måleriet og litteraturen, biletkunstnarar kan sleppe unna med sine perversitetar og sin vald, for biletet kan fråskrive seg all slags moral og betraktast utelukkande som estetikk, debatten rundt fleire filmoppsettingar i det siste har tematisert nett dette. Men det er når du set ord på det farlege, når du lager litteratur av perversitetane, når du prøver å beskrive, at du beveger deg i eit minefelt. Orda opnar for meining, usemje og diskusjonar om moral. Skal forfattarar drøfte perversjonen i litteraturen, skal det gjerast på ein slik måte at det går det “godes” ærend; Det skal avsløre fornedringa og få oss til å søke noe anna. At norsk litteratur skal vere både oppbyggande og opplysande er eit velkjent poeng.

Tid og rom

Eg synest nok det mangslungne kunstnarlege prosjektet er det mest interessante ved boka, spesielt fordi litteraturen her blir drøfta på biletkunstens premiss, her er det spørsmål om lyssetjing og fokus, ikkje skriftteori. Innbakt ligg og det filosofiske, altså nett i det skjeringspunktet der den kunstnarlege dialogen beveger seg i dag. I tillegg til spørsmåla om tid og rom, er spørsmålet om konstitueringa av samanhengar det sentrale. Den tradisjonelle måten å oppfatte samanheng på, i til dømes ein roman, baserer seg på årsak-verknad-premissen, på utviklinga, dvs på ein logisk premiss som eksisterer før kunstverket. Alexander Brenning antydar eit anna svar, noe i nærleiken av at alt litterært stoff har sin eigen innebygde struktur og samanheng som først kjem fram i ettertid, nett slik forteljaren hevdar livet er. Meininga eksisterer altså aldri i forkant, ho openberrar seg undervegs eller etterpå. På personplan i boka blir dette tydeliggjort ved at Inger Sol heile vegen berre flyt med, ho duvar inn i nye og ukjende situasjonar, og stiller aldri spørsmålet skal eller ikkje skal. Ho er tilsynelatande eit offer for ei ytre verd der møtet ikkje gir rom for anna val enn å sette spor etter seg som kunstnar. Inger Sol vel ikkje motiva sine, det er dei som vel henne.

Like lite som ho er herre over livet sitt, er ho herre over tid og rom. Stigen bryr seg ikkje om kva veg den går, seier forteljaren ein stad. Utviklinga vår går følgjeleg heller ikkje kronologisk, alt som skjer oss kastar nytt lys over det som er skjedd før. Kronologien og tida oppløysast, heile livet vårt skapast på eit vis parallelt.

Ambisiøst

Eit såvidt ambisiøst prosjekt som dette, er naturlegvis vanskeleg å gjennomføre, men Alexander Brenning og Inger Sol maktar det langt på veg, Brenning med si sensuelle og musikalske språkføring, Inger Sol ved å kaste lys over det brenningske prosjekt i sitt enorme måleri da ho endeleg har funne ein vegg som er stor nok til å integrere alle dei skissene ho har. “Uten å finne den” er ei mangefasettert bok, men det haltar mot slutten, forfattaren klarer ikkje å halde Inger Sol i det fokus han sjølv hevdar som ein føresetnad for kunsten, ho mistar til og med forteljarposisjonen, og nett det ser eg ikkje meininga med. Det parallelle tidsomgrepet forteljaren briljerer med, må òg forkastast, ettersom Inger Sol er ein ny person ved romanens slutt, og ein del av dei filosofiske betraktningane blir reduserte til ein sort viril verbalitet, – men dette er berre pirk i eit pirrande prosjekt.

Alt i alt er dette stor og tankevekkjande sensualitet, knytt til både hovud og kropp. Eg har i denne meldinga berre skrapa i overflater, og det beste rådet eg kan gi er at kvar enkelt les boka sjølv, men ver varsam; det er ei sterk bok og dersom lesaren ikkje maktar å tøyle henne, blir det kanskje romanen som tøylar deg, ho har okkupert meg i vekevis. God og heftig lesing!
Liv Nysted

© Dag og Tid

 

Ivar Aasen-almanakken -- Forfattaraviser
BESTILL HER


| Førstesida av denne utgåva | Abonnement | Arkiv | Lysingar |
| Butikk | Bladstova | Nett no |